Leserinnlegg i uttaksdebatten

Så er vi i gang igjen. Med å diskutere uttak av løpere til våre representasjonslag i langrenn. Vi har i utgangspunktet stor forståelse for at det alltid vil være forskjellig oppfatning av hvem som er best kvalifisert. Et velkjent eksempel er da landslagstrener Krister Sørgård i 2006 vraket Petter Northug fra OL-laget til Torino, etter sistnevntes fenomenale innsats under NM på Kongsberg. Om noen uker er det OL i Kina. Uttakskomiteen tok, på basis av resultatene forrige sesong, ut et «landslag». Det kan se ut som langrennsledelsens mål har vært å sørge for at denne troppen skal utgjøre kjernen i vinterens OL-tropp. Når det gjelder herreklassen så antydes det naturligvis forsiktig fra «de høye herrer» at døra ikke er helt stengt igjen. En ekstremt velkvalifisert etternøler har fortsatt en mulighet.
Slik vi ser det burde et norsk representasjonslag alltid bestå av løpere som på det tidspunktet det gjelder, ansees som best kvalifisert.
Vi har stor forståelse for at det i lagidretter er nødvendig å komponere et team av spillere som samarbeider godt. Trenernestor Nils Arne Eggen uttrykte dette svært tydelig; «det gjelder å spille hverandre gode».
Men langrenn er en individuell idrett. Det at Iversen går fort hjelper ikke Golberg til å gjøre det samme. Alle interesserte kan ukentlig lese den enkelte løpers «karakterbok»; resultatlistene trykkes  i dagsaviser og på nettsteder. Det er denne karakterboka som bør danne utgangspunktet for uttak av neste helgs representasjonslag. Noen land praktiserer denne metoden, og den har sågar fått et eget navn; «amerikansk uttak». En slik måte å ta ut lag på vil virke ekstra motiverende for yngre løpere på veg oppover. Det er ikke bestandig like oppmuntrender å få høre at «du må gå gradene».