Her til lands og kanskje andre steder også forbindes noen yrker med en bestemt livsstil. Du treffer eksempelvis få skogsarbeidere på fasjonable urbane badesteder. Og få finansfolk kjører lastebil på fritida. Tipper jeg.
Kanskje kan langrenn også sies å være et yrke? Også langrennsløpere kan brukes til så mangt etter at den aktive karrieren er over. Sjøl jobba jeg som slåttonnkar i 1960-åra sammen med mange fordums aktive langrennsløpere. En av dem het Magnar Estenstad. Han var en av landets aller beste rundt 1950 og tok bl.a. bronsemedaljen på 50-kilometeren under vinter-OL i Oslo i 1952.
Da vi møttes var han 39 år  og for lengst ferdig med langrennskarrieren. Jeg var 20 og bra sprek. Estenstad fortalte meg at han var født på et gårdsbruk i heimbygda Hølonda, og at han hadde tenkt å fortsette å bo der. Huset hans var for øvrig fullt av komfyrer og alskens kram som han hadde fått som premier i løpet av karrieren. Men han forble den samme jordnære helt til han døde i 2004.
Dagens beste utøvere i Estenstads idrett har i økonomisk forstand fått langt bedre kår. De fleste av dem har, som Estenstad, vokst opp nær skogen, og vinters dag nær skiløypene. Sammen med andre ungdommer som har delt facinasjonen for bruk av kroppen, for slit og svette. De beste har utfordret hverandre i konkurranser både sommer og vinter. Folk som setter pris på denne livsstilen har sågar fått sin egen forfatter; Thor Gotaas har i bøker som for eksempel «Birken, det seige slitet», skrevet om hva det handler om. Er dette en  lettvindt vei til suksess? Neppe.
Johan Falkberget har i de fleste av sine bøker også skrevet om folk måtte slite for «føa». Det kunne gå på livet løs på Rørosvidda. Med Falkberget gjør ett unntak; Bør Børson. Bør prøvde, som mange vil huske, å gjøre karriere i det som i dag blir betegnet som finansverdenen. Med vekslende hell, sjøl om boka og senere filmen om Bør er god underholdning.
Jeg tror ikke Bør Børson og Magnar Estenstad ville ha hatt mye å snakke om.

I slutten av 1800-tallet begynte arbeidsfolk å organisere seg her til lands. En begynner å snakke om politikk og politikere. De som hadde både eide og styrte organiserte seg i det som blir kalt konservative partier. Navnet sier det meste; som det hadde vært burde det fortsett være.
De som lite eide bortsett fra sin arbeidskraft, fylka seg på motsatt side, i de sosialistiske partiene. Slik som det hadde vært burde det ikke fortsette å være. Så enkelt. Følelse av ulikhet og misunnelse ble pakka inn i politiske partiprogrammer og folk kunne med regelmessige mellomrom velge. Demokrati kalte de gamle grekerne et slikt system. Vi har arvet begrepet.

Siden har det gått mer enn 100 år. Og systemet har stort sett fungert bra. Men i dagens mediesamfunn der hvem som helst når som helst kan ytre seg om hva som helst, er det ikke til å unngå at folk ikke  venter til neste valg for å si sin mening. I sitt forsvar av en tidligere skistjerne bruker Ansnes sjøl sterke ord i sin blogg. «Bygdedyret», «hakkekylling» og «hylekor» er ikke ord som egner seg i en sivilisert politisk debatt. Å betegne landet der slike uttrykk er betegnende for «steinrøysa» innbyr heller ikke til saklig meningsveksling. Det er heller ikke alle som vil bruke ordene «klårtenkt og prinsipiell» om høyrepolitikeren Kristin Clemet».

Jeg skal ikke legge meg på samme linje, men det kunne vært fristende å antyde at Lars Steinar Ansnes i sitt innlegg, gir uttrykk for meninger som plasserer ham til høyre for Ivan den Grusomme.