– Mamma, jeg kjenner ikke beina mine.

Det hele startet i juni 2020 da Elisabeth ble dårlig etter en styrkeøkt hun hadde hatt med ei venninne. Hin fikk et merke på halsen, men gjorde ikke noe mer med det samme dag. Etter hvert ble hun veldig svimmel, og reise til slutt til legevakta.

– På legevakta fant legen ut at jeg hadde veldig høyt blodtrykk, men at det ikke var noe å gjøre med. Jeg ble etter hvert sent på sykehus, da det var mistanke om at jeg hadde fått hjernehinnebetennelse. Jeg ble lagt inn på sykehuset i én uke, uten at det ga noen nye svar, forteller Elisabeth.

Tilstanden ble noe bedre. Helt til den dramatiske natten 10. mars i fjor.

– Da jeg våknet og ikke kjente beina mine prøvde jeg først bare å sove igjen. Da jeg igjen våknet, og det ikke var noe bedre, ringte jeg mamma. Det ble helt stille i andre ende da jeg fortalte at jeg ikke lenger kunne kjenne beina mine. Jeg ringte så legen, og deretter ei venninne som kunne komme og hjelpe meg til legevakta.

De neste ukene klarte legene heller ikke å finne ut hva som kunne være galt med Elisabeth. Hun ble sendt til Drammen sykehus for videre utredning, men tilstanden ble ikke noe bedre utenom at hun fikk bekreftet at hun var blitt lam fra livet og ned. Legene visste lite om hva som kunne være årsaken til at Elisabeth nå var blitt lam, og om det var noe hun kom til å bli resten av livet.

– Den første uken der var jeg i sykehusbobla, og det gikk ikke opp for meg hva som egentlig hadde skjedd. Der klarte jeg ikke å kjenne på noen følelser.

– Det var når jeg kom hjem og skulle ringe ei venninne for å fortelle hva som hadde skjedd at det hele gikk opp for meg. Det å si at jeg hadde blitt lam ble alt mørkt. Jeg skal innrømme at det var mange dager da jeg bare gråt og var alene.

Jeg kan ikke sette livet på vent nå
– Det hele var bare trist i starten. Jeg klarte ikke å se noe glede. Likevel tror jeg det er noe med idretten som har hjulpet meg med å se positivt på ting. Jeg vil ikke ha mørke tanker, for det har jeg aldri hatt. Jeg begynte etter hvert å få mer energi og overskudd igjen. Man er bare ung en gang, og jeg kan ikke sette livet på vent nå.

– I starten har det vært mye styr med alt det nye utstyret og hjelpemidlene jeg skal lære meg å ta i bruk for å leve et så normalt liv som mulig. Jeg har måtte slutte på NTG Geilo for å få mer ro, og mer tid til behandlinger. Det er mye nytt å lære seg.

Ønsker å se hvor god hun kan bli
Elisabeth var tidligere en aktiv skiskytter, og kan se tilbake til en 3. plass i Hovedlandsrennet. Det at hun nå må sitte i rullestol har likevel ikke satt noen begrensninger for en videre aktiv karriere.

– Nå har det blitt skiskyting på en litt annen måte. Det er klart det er en større utfordring å skyte med rullestol, og det er mange ting jeg hele tiden må passe på. Likevel er jeg veldig glad for at jeg kan fortsette å holde på med idrett.

– Nå må jeg passe på å ha progresjon i treningen. All trening gir mye belastning på skuldrene, og det kan være lett å pådra seg en belastningsskade når jeg ikke har mulighet til å trene så mye alternativt. Jeg syntes det er veldig spennende, og jeg merker allerede at jeg blir sterkere.

Savner mer satsning på parautøvere fra forbundet
Elisabeth har ikke vært redd for å stille opp i konkurranser selv etter ulykken i mars. I september stilte hun i sommer-NM i skiskyting blant annet. Hun er den eneste para-utøveren som sitter når hun skyter i Norge.

– Jeg savner litt mer tiltak for tilretteleggelse i forhold til arrangementer av skiskytterforbundet. Jeg har allerede konkurrert litt både på sommer og vintertid og arrangørene er veldig flinke til å tilrettelegge for rullestol. Likevel må jeg ta mye ansvar selv for å snakke med arrangører for å kunne lage et bra opplegg. Det krever mye tid for min del før hvert skirenn, og det er noe jeg tenker forbundet burde ha litt mer fokus på.

– Jeg har prøvd å ta kontakt med Skiskytterforbundet, men har ofte fått svar at det er for lite folk på jobb eller at de som har ansvaret ikke er I Norge. Skiforbundet har vært flinkere der.

– Jeg har ingen store målsettinger foreløpig. Nå ønsker jeg i hovedsak å trene meg opp for å tåle belastningen. Det er fort gjort å glemme at ulykken bare skjedde for 10 måneder siden. Nå er hovedfokus å ha det morsomt med idretten, avslutter Elisabeth.

—

For øyeblikket pågår VM i Snøsport på Lillehammer